Anger Foot – Uhøytidelig aping etter spill som gjør det bedre
Når noen stjeler sneakers samlingen din er det bare en ting å gjøre. Sparke ned døra deres og tvinge dem til å gi dem tilbake.
Er det ikke typisk? Rett etter at du har fått på plass det siste tilskuddet til sneakers samlingen din, plassert deg på sofaen med dama i armkroken klar for litt «kanalsurfing og kos», så kommer et helikopter og river veggen av leiligheten og knabber favorittskoene dine i samme slengen?
Slik er livet i Shit City. En by hvor kriminalitet ikke bare er dagligdags, det er oppfordret. Anger Foot sin sko samling blir distribuert mellom de fire hoved gjengene som styrer byen under det våkende øyet til Kriminalitets Ministeren. Fra bydel til bydel må Anger Foot kjempe seg gjennom nivåer fulle av gjengmedlemmer for å få tilbake skotøyet som er rettmessig hans.
Anger Foot er et høy tempo første personsskytespill hvor formålet er å sparke, skyte og på ellers andre måter ta seg gjennom nivåene i hver av gjengenes territorier før man til slutt kommer til gjengens overhode. Spillet er utviklet av det sørafrikanske spillstudioet Free Lives, best kjent som utvikleren av ikke-akuratt-selv-høytidelige titler som Broforce, Genital Jousting, eller VR spillet Gorn.
Hvert nivå er som en liten oppgave som må løses. Hovedpersonen Anger Foot er gjerne både rask og god til å det meste som har med å sparke ned dører, kaste ting og skyte folk, men han er også ganske skrøpelig. Et par velplasserte skudd fra fiendene så må spilleren starte hele nivået på nytt.
På denne måten blir Anger Foot litt som et førstepersons Hotline Miami, noe jeg ikke føler at utvikleren akkurat prøver å skjule at de har hentet en del inspirasjon fra, ettersom hvert nivå overdøves med dundrende Hardstyle musikk, og har mye av den samme nådeløse tilnærmingen Hotline Miami hadde. Spillets gang handler i stor grad om å finne den mest optimale veien gjennom nivåene ,og være i stand til å tilpasse seg med å repetere de tingene som virket og forkaste det som ikke virket.
Nivåene har også hver sine ekstra oppdrag som for eksempel å fullføre nivået innen en hvis tid, med et spesifikt par sko, uten å ta skad eller uten å drepe noen i det hele tatt. Disse oppdragene belønnes med stjerner som låser opp nye sko, og hvert par sko har forskjellige modifikatorerer som eksempel lav tyngdekraft, eksploderende dører, store hoder på fiendene og lignende.
Hvor sammenligningen ikke lenger står seg er i at mens Hotline Miami hadde en historie som grep meg fra første øyeblikk, er de oppstykkede historie segmentene i Anger Foot kanskje spillets minst interessante side med sin overdreven bruk av «bæsj og promp» humor, og musikken i Anger Foot, etter min ydmyke mening, ikke kan måle seg med hvor hardtslående og ikke minst viktig musikken i Hotline Miami var for hele opplevelsen.
Bosskampene er også spillets kanskje aller svakeste sider. Mens bossfigurene i seg selv ikke er så halvgærnt designet, jeg likte spesielt sjefen for hvitsnipp gjengen som er en sjefs-katt, som så blir en muskel-katt, så en mecha-katt, er bosskampene så utrolig overfladisk designet og enormt forutsigbare at det hele bare blir en tidtrøyte. Det hadde vært mye bedre om i stedet for bosskampene hadde siste nivå i hver bydel bare vært et enda mer komplekst nivå som virkelig tester ferdighetene til spillerne, som i Hotline Miami.
Sett bort fra sine svakheter er Anger Foot likevel et gøy spill å spille, og har gitt meg anledning til å flekse førstepersonsskytespill muskler som ikke lenger for ofte blir stimulert. Det byr på akkurat min type høy tempo skytespill slik Quake og Unreal gjorde i sin tid, og med den raske start og stopp spillmekanikken vi kjenner fra titler som Hotline Miami og Neon White passer det som hånd i hanske. Det blir bare aldri like bra som noen av de forannevnte.
Innlegget Anger Foot – Uhøytidelig aping etter spill som gjør det bedre dukket først opp på Spill.no.
Luigi’s Mansion 2 HD – Gjennomsiktig spøkelsesjakt
Den god del mer lettskremte delen av duoen Mario-brødrene har igjen fått i oppdrag fra Professor E. Gadd om å hjelpe til med å få renset Evershade Valley for spøkelser, etter at King Boo gjorde alle rampete og slemme. For å fange og bekjempe King Boo og befri alle den andre spøkelsene, trenger du å samle alle delene til “Dark Moon”, som er spredt rundt i forskjellige bygninger. Dermed er det bare å finne verktøyene som trengs, og la spøkelsesjakten begynne
Luigi’s Mansion 2 HD, er en remaster av spillet som opprinnelig kom ut på Nintendo 3DS i 2013 (også kjent som “Dark Moon” i Amerika), som i sin tid var den eneste oppfølgeren i serien som først debuterte på Gamecube. Ettersom jeg ikke har spilt originalen på 3DS, kommer jeg til å anmelde dette som et eget, selvstendig spill.
Spillet byr på en rekke innovative og originale spillmekanikker som man vanligvis ikke finner i andre spill, og det virker som om skaperne var tungt inspirert av filmen Ghostbusters. Her får vår helt utdelt en ombygget støvsuger, nærmere bestemt en Poltergust 5000, som gir han mulighet til å suge opp spøkelser i forskjellige former og fasonger. Spillets oppbygging belager seg på at man skal spille seg igjennom en rekke brett, hvor man til slutt har en større sjef på slutten av hver bane.
I tillegg bruker E. Gadd en ombygget Nintendo DS, som en måte å kommunisere med Luigi i det han blir transportert til byggene som skal renses for spøkelser. E. Gadd synes det også er til tider veldig gøy å tulle med Luigi, så mye at han til og med har døpt om DS til “Dual Scream”.
Spillet har også et rangeringssystem som måler hvor mange spøkelser du suger opp hver gang, hvor lang tid du bruker og hvor lite liv du mister. Basert på disse parameterne får man rangering i gull, sølv eller bronse. Dersom du fikk bronse første gangen, kan man gå tilbake til tidligere brett og forbedre både tid og liv mistet, for å forbedre rangeringen sin.
Personlig synes jeg dessverre spillet er både for langtekkelig, og samtidig alt for repetitivt. Målet, å skaffe alle delene til Dark Moon, er i utgangspunktet ganske enkelt, men jeg får en følelse av at spillet bevisst legger til måter for å slå deg av limpinnen, kun for å dra ut tiden og lage spillet unødvendig langt. Det er gøy og ålreit de første banene, men på fjerde oppdraget på tredje verden hvor det ikke går veien på grunn av enda en gjeng med de samme fire spøkelsene for femte gang, så blir det rett og slett litt kjedelig.
Spillet er heller ikke veldig konsist i level design. Noen ganger er det veldig åpenbart hvor du skal og hva du skal gjøre, mens andre ganger tar jeg meg selv i å surre rundt i titalls minutter uten å faktisk skjønne hva jeg egentlig skal og hvordan jeg skal få det til.
Ettersom flere nivå foregår i samme bygg/område, er du borti veldig mange områder flere ganger, og det er veldig lett å miste oversikt når du gjorde hva. Flere av områdene er også tilgjengelig uten at du får noen beskjed om at dette er området du får tilgang til på et senere tidspunkt. Dette kunne ha vært løst ved enten å sperre av området i sin helhet, eller synliggjort tilgjengeligheten på en mer tydelig måte. Det er enkelte ganger du får hint av E.Gadd, men disse er så subtile at det heller er mer irriterende enn til nytte.
Her burde ha fantes en mellomting mellom E.Gadd og Atreus fra God of War: Ragnarok, som gir deg fasit før du i det hele tatt får begynt å tenke ut en løsning på aktuelt puslespill.
Som tidligere nevnt i anmeldelsen, så har jeg ikke spilt spillet på 3DS som denne versjonen er basert på, så jeg kan ikke direkte sammenligne dem. Derimot kan jeg si at det er tydelig at spillet kom ut for over ti år siden, basert på hvordan spillet er bygget opp, med tanke på spillets oppbygning, level-design og struktur. Siden originalen kom ut i 2013, har det også kommet et tredje spill i rekken, dette også på Switch, i Luigi’s Mansion 3. Det spillet er i motsetning til dette både mer moderne, har en bedre flyt og har mye bedre level-design. Så det er veldig tydelig at spillet ikke har tålt tidens tann, og dersom du ikke har spilt noen av spillene, og har lyst til å prøve serien, ta å spill heller Luigis Mansion 3.
Innlegget Luigi’s Mansion 2 HD – Gjennomsiktig spøkelsesjakt dukket først opp på Spill.no.
Inntrykk: Hyper X Alloy Rise 75
Alloy Rise 75 er et kompakt tastatur fra Hyper X som er 75% størrelse, som vil si at du har nesten alt et tastatur vanligvis har, utenom numpad.
Tastaturet har en veldig god taktil følelse når du trykker på det. De fungerer greit til skriving, men da til litt kortere tekster siden det er ganske forhøyet sammenlignet med et kontor tastatur.
Til spilling derimot er det veldig deilig.
For å beskrive litt nærmere, til daglig bruker jeg som oftest min Macbook til å skrive tekster på, da det er et behagelig tastatur når jeg skal skrive litt lengre tekster.
Alloy Rise er et av de bedre tastaturene jeg har prøvd når det kommer til gaming tastatur å skrive på. Det forrige jeg hadde til spilling var et Corsair K75 og der endte jeg opp med krampe i hendene om jeg skulle prøve å skrive noe lengre enn et par setninger i all chat i online spill.
Men nå er det jo ikke sånn at det er skriving som er i fokus her, Alloy Rise er som nevnt tidligere et kompakt gamingtastatur som både ser og føles utrolig premium ut.
Du får et tastatur som er 75% av et vanlig tastatur, men det eneste du velger bort er numpad. Her er faktisk piltastene , dedikerte F-taster og navigasjonstaster med.
Alloy Rise har full RGB belysning som kan tilpasses med HyperX sin egen software. Tastaturet har også en sensor for omgivelseslys slik at du unngår å bli blendet når det er mørke omgivelser rundt deg.
Topplaten er magnetisk og avtagbar, samme med tastene som er lette å bytte ut, noe som gjør tastaturet meget lett å tilpasse samt rengjøre.
Det er tungt og ligger rolig selv under de mest hektiske spill øktene, men samtidig er tastene lette og responsive nok til at det er utrolig behagelig å spille på.
Du får også et volumhjul på tastaturet som er meget praktisk for lett styring av lyd samt du kan lagre opp til 10 tastaturprofiler til Alloy Rise. Noe som burde være mer enn nok for å tilpasse til de fleste spill og favoritt oppsett du har til hvert enkelt.
Alloy Rise koster for tiden rundt 1900kr. Det er et tastatur som er veldig deilig å spille på, det har ikke den høye skrikende klikkingen som de mer billige mekaniske tastaturene har, men den er heller ikke helt lydløs som enkelte tastatur fra Razer. Det er en ok mellomting som ikke er forstyrrende når du spiller.
Ser du etter et nytt tastatur og ikke trenger numpad, men heller vil ha et som er mer kompakt uten at du mister funksjoner er Ally Rise et godt alternativ å vurdere.
Innlegget Inntrykk: Hyper X Alloy Rise 75 dukket først opp på Spill.no.
Du må være logget inn for å legge inn en kommentar.