Det fremgår i en undersøkelse gjennomført av Respons Analyse på vegne av selskapet GK. Undersøkelsen ble gjort i mai i år, hvor 3079 personer fra Norge, Sverige og Danmark deltok.
Der svarte én av fire arbeidstakere at de plages av dårlig eller svært dårlig inneklima på jobb. 47 prosent av dem som jobber i helsebygg og sykehus, svarer det samme – en økning på 7 prosentpoeng fra en tilsvarende undersøkelse i fjor.
– Dårlig inneklima kan bidra til sykdom og helseplager hos ansatte og pasienter. Konsekvenser kan blant annet være luftveisinfeksjoner, hodepine, slitenhet, tung pust og forverring av astma og allergier, sier generalsekretær Guro Birkeland i Norges Astma- og Allergiforbund.
Over halvparten av dem som plages av dårlig inneklima, mener dette skyldes mangelfull eller dårlig ventilasjon. Helsebygg peker seg ut også her, hvor 55 prosent av helseansatte oppgir at det dårlige inneklimaet på jobben skyldes ventilasjonen.
Menneskeheten håndterer globale problemer knapt mer planmessig og forutseende enn en gruppe skjærer. Dette er den sentrale erkjennelsen fra den nåværende Mpox-krisen, utløst av den nye og antatt farligere virusvarianten Klade Ia, som nå har dukket opp i Sverige.
Spesielt de rike industrilandene synes kun å ha fokus på sine egne forsyningslagre, og deres medfølelse stopper ved utgangen av deres egne hjem. Symbolet på problemet er den «internasjonale folkehelsenødsituasjonen» som Verdens helseorganisasjon (WHO) erklærte forrige uke – for andre gang på to år.
Hovedårsaken til denne dobbeltkrisen er den kortsiktige internasjonale reaksjonen på den globale spredningen av viruset.
Ganske enkelt å begrense
Egentlig er Mpox-viruset ganske enkelt å begrense. Dette ble demonstrert ved den vellykkede undertrykkelsen av det internasjonale utbruddet i 2022. En pandemi etter mønsteret av de svært smittsomme influensa- og Sars-CoV-2-virusene er ekstremt usannsynlig. Dessuten finnes det allerede en godt tolerert og effektiv vaksine.
Den nye varianten av viruset viser imidlertid hvilke risikoer en utilstrekkelig internasjonal respons medfører.
Den nye varianten av viruset viser imidlertid hvilke risikoer en utilstrekkelig internasjonal respons medfører. For det første viser Mpox igjen at internasjonal politikk ofte snakker mye om «global handling», men at interessen i realiteten stopper ved inngangen til ens egen bolig.
For det andre kan et nyoppdaget virus, selv om det tilsynelatende virker ufarlig, gjøre helt uventede ting. Faren kommer derfor ikke bare fra Mpox, men også fra det neste, kanskje det neste etter der igjen, viruset.
De rike industrilandene har gang på gang latt statene i det globale sør stå alene med ethvert problem, og dette utbruddet følger det samme mønsteret.
Da WHO 23. juli 2022 for første gang erklærte en «internasjonal folkehelsenødsituasjon» med henblikk på Mpox-viruset som spredte seg over landegrensene, hadde det allerede sirkulert blant mennesker i flere år. Denne første humane versjonen av viruset, kalt Klade IIb, ble først lagt merke til i 2017 på grunn av et større utbrudd i Nigeria.
Men også dette var bare et trinn i utviklingen av viruset. Siden oppdagelsen midt på 1900-tallet, hadde appekopper vært en dyresykdom som bare sjelden smittet mennesker. Mpox-virusets evne til tidvis å infisere mennesker, sammen med dets slektskap med det menneskelige koppeviruset, gjorde det til et potensielt farlig patogen. Da det i 2017 ble klart at viruset hadde utviklet evnen til å spre seg vedvarende fra menneske til menneske, var interessen utenfor Afrika likevel praktisk talt ikke-eksisterende.
Oppmerksomhet rundt det nye koppeviruset oppsto først da mennesker utenfor Afrika begynte å bli smittet. Den «internasjonale folkehelsenødsituasjonen» som WHO deretter erklærte, er ikke bare et alarmsignal, men en administrativ handling som skal gjøre bekjempelsen av utbruddet mer effektiv og enhetlig på tvers av landegrenser.
En global respons, med andre ord. Men globalt var det på ingen måte. Da nødsituasjonen ble avsluttet 11. mai 2023, var problemet utenfor Afrika bare provisorisk feid under teppet.
Det globale sviket
Problemet var ikke løst. I virkeligheten var situasjonen som følger: Den nye Klade IIb sirkulerer på lavt nivå, men fortsatt over hele verden, spesielt i dets vestafrikanske opprinnelsesområde. Samtidig hopper den som anses som mer dødelig, Klade I, i Sentral-Afrika stadig over til mennesker.
Begge var, og er, ikke smittsomme nok til å spre seg ukontrollert globalt. Men i sammenheng med Covid-19-pandemien, vil mange nok huske at spesielt nyoppdagede virus av og til kan frembringe mer smittsomme og farligere varianter.
I denne sammenhengen er det globale sviket i å gi stater i de afrikanske endemiske områdene penger, materiell og støtte mot den nye sykdommen, usedvanlig uforsvarlig.
Den antatte suksessen mot Mpox, da det svært korte utbruddet med bare noen få dødsfall ble ansett som beseiret, skyldtes bare to heldige omstendigheter. Den internasjonalt sirkulerende Klade IIb var så lite smittsom at viruset bare kunne spre seg vedvarende under svært spesifikke forhold i en svært liten gruppe. Dette gjorde det enkelt å målrette tiltak mot det.
Ustabil region
Den raske avslutningen av den internasjonale bekjempelsen etterlot imidlertid viruset med to bakdører for å komme tilbake, mer smittsomt og farligere.
Ved siden av Klade IIb, som fortsatt sirkulerer blant mennesker, var Klade I, som stadig dukker opp blant mennesker i Sentral-Afrika, også klar. Sistnevnte klarte i 2023 å overføre seg fra menneske til menneske – og nå har det første tilfellet utenfor Afrika blitt rapportert.
Det globale sør ser ut til kun å være verdt en tanke når noen europeere får blemmer på baken.
Sannheten er at det er lettere sagt enn gjort å gjøre noe med Mpox i Sentral- og Vest-Afrika. Sykdommens opprinnelsesregion er politisk ustabil og stadig åsted for væpnede konflikter. For de berørte statene er Mpox bare ett av mange helseproblemer, og ikke det viktigste. Men hvor var forsøket?
Det globale sør ser ut til kun å være verdt en tanke når noen europeere får blemmer på baken. Det var i hvert fall budskapet fra Mpox-nødsituasjonen i 2022.
Den nyutropte folkehelsenødsituasjonen fra WHO refererer i det minste til utbruddet i Sentral-Afrika, ikke til det ene tilfellet utenfor kontinentet. Den juridiske basisen for erklæringen, de avtalte Internasjonale Helseforskriftene (IHR), inneholder også nå en bestemmelse om at industrilandene skal bidra ved utbrudd i det globale sør.
Den første testen på dette er vaksinen mot Mpox. De berørte statene vurderer at de trenger rundt ti millioner vaksinedoser. De rike industrilandene må stille tilstrekkelige mengder til disposisjon slik at det pågående utbruddet i Sentral-Afrika kan bekjempes. Deres første impuls vil, som under Covid-19-pandemien, være å skaffe så mange doser som mulig for sin egen befolkning.
Mpox-dobbeltkrisen viser imidlertid som aldri før at denne egoistiske tilnærmingen ikke fungerer. Skal vi lære av denne krisen og handle globalt, eller vil vi nok en gang samle på våre egne ressurser som en flokk skjærer?
(Stemmer er ABC Nyheters debattseksjon. Her skriver faste og sporadiske bidragsytere om nyhetsaktuelle temaer. Vi har også et samarbeid med den politiske nettavisen Altinget.no. Brenner du inne med en mening eller analyse, kan du sende teksten til stemmer@abcnyheter.no, så vil vi vurdere den).
Studien som er utført i California, viser aldring som en mer komplisert prosess enn tidligere antatt.
– Det skjer noen virkelig dramatiske endringer på visse tidspunkter i livet, sier genetikeren Michael Snyder til The Guardian.
Han leder forskningssenteret ved Stanford University, hvor studien ble utført. Han har også ledet arbeidet med studien.
Endringene med topp når vi er 44 år, overrasket forskerne mest.
Den første antakelsen deres var at disse endringene kunne knyttes til kvinners menopause. Men forskerne fant de samme endringene hos de mannlige studiedeltagerne.
Det tyder på at det handler om mer grunnleggende endringer i kroppen enn «bare» hormonelle endringer.
Så helt klart større endringer
I studien publisert i tidsskriftet Nature Aging, har forskerne analysert en rekke biologiske markører i kroppen hos 108 deltakere i alderen 25 til 75 år. Dette har de gjort over en periode på opptil sju år.
Forskerne har kikket på over 100.000 ulike molekyler og mikrober i kroppen.
Det var altså da deltagerne var i midten av 40-årene og i begynnelsen av 60-årene at forskerne så klart større endringer i mengden av ulike molekyler i kroppen som proteiner, lipider (fettstoffer) og karbohydrater.
grafer aldring
Antallet endringer i molekyler og mikrober går tydelig i bølger under aldringen vår, finner forskerne. To tydelige topper viser seg ved 44 og 60 år. De samme bølgene ble oppdaget ved bruk av ulike verdier. (Illustrasjonen er hentet fra studien.)
De så også store endringer i mengden mikroorganismer som bakterier, virus og sopp vi har i kroppen.
Tåler mindre alkohol og kaffe
Både rundt 44 år og rundt 60 år fant Stanford-forskerne endringer knyttet til hud og muskler.
Endringer som kan føre til økning i hjerte-karsykdommer, dukket framfor alt opp rundt 44 år. Da så forskerne også endringer som kan føre til at du tåler mindre alkohol og kaffe.
Etter rundt 60 år så forskerne at særlig immunsystemets evne til å bekjempe sykdommer kunne bli svekket. Dette kan forklare økningen i aldersrelaterte sykdommer etter 60 år.
Geir Selbæk er forskningssjef ved Nasjonalt senter for aldring og helse og professor i geriatri ved Universitetet i Oslo.
Han forteller at forskere de siste årene har funnet spesifikke mønstre i markører på cellenivå, slik som arvestoff og proteiner, som kan knyttes til aldring.
– Det nye med denne studien, og noen få andre studier, er at aldringen målt med disse biologiske markørene, ikke ser ut til å øke jevnt. Over 80 prosent av de mange tusen markørene forskerne så på i denne studien, økte mest midt i 40-årene og når man passerer 60 år.
Forandringen ved 60 år
Selbæk er ikke veldig overrasket over at det kan skje mye i kroppen når vi er rundt 60 år.
– Markørene man fant ved 60 år, var særlig knyttet til nedbryting av karbohydrater og immunregulering.
Geir Selbæk
Forsker Geir Selbæk.
Aldring og helse
– Det er godt kjent at immunapparatet har betydning for aldring, ved at graden av kronisk inflammasjon i kroppen øker og fremskynder aldringsprosessen.
– Vi har sett fra tidligere undersøkelser at det kan skje et fall i funksjonsnivå ved inngangen til 60-årsalderen. For eksempel kan noen kognitive funksjoner blir raskere svekket i denne alderen.
– Mange rapporterer også at arbeidslivet blir stadig mer krevende etter fylte 60 år. Noe som kan gjenspeiles i at noen velger å pensjonere seg helt eller delvis ved 62 år.
Forandringen ved 44 år
– Forandringen midt i 40-årene har vi trodd at har med periomenopause hos kvinner å gjøre, altså perioden før man kommer i klimakteriet.
– Men denne studien viser at det samme gjelder menn, sier Selbæk.
Som minner om spekulasjonene knyttet til om også menn gjennomgår en form for klimakterium i 40-årsalderen.
– En rekke tegn på såkalte ikke-smittsomme sykdommer, som for eksempel hjerte- og karsykdommer, begynner å bli merkbare i 40-årene. Fallet i testosteron starter også for alvor i denne perioden.
For mange er 40-årsalderen i dag en spesielt stressende del av livet. Stanford-forskerne peker på at dette for ganske mange fører til endret livsstil og økt alkoholbruk.
Geir Selbæk peker, i likhet med Stanford-forskerne, på at dette skjer på et tidspunkt av livet hvor markører i kroppen viser at evnen til å bryte ned alkohol og fett blir redusert.
Muskeltrening og kostholdsendring
Stanford-forskerne mener at denne forskningen kan brukes av både leger og folk flest.
Det kan blant annet handle om å øke trening og belastning av muskler, nettopp på to tidspunkter i livet hvor mye nå tyder på at muskelmassen vår svekkes ekstra mye.
Kostholdsendringer kan også være særlig aktuelt når man er i midten av 40-årene og i begynnelsen av 60-årene.
Geir Selbæk understreker at selv om denne studien er gjennomført på en god måte og er publisert i et svært anerkjent tidsskrift, så bør man være forsiktig med å trekke for sterke konklusjoner.
– For det første er det stor individuell variasjon i hvordan aldring utvikler seg.
– Det kan også være andre ting som påvirker aldringen, som ikke er målt i denne studien. Jeg tenker da særlig på livsstil.
Professoren trekker også fram at studien er nokså liten, med bare drøyt 100 deltagere. Så disse resultatene trenger å bli bekreftet i større studier.
– Til slutt er det viktig å merke seg at man ikke har inkludert deltagere over 75 år i denne studien.
– Tidligere studier har vist at det skjer en tilsvarende «spurt» i aldringen rundt 78 år, altså når man nærmer seg 80-årsalderen.
Referanse og kilde:
Xiaotao Shen m.fl: «Nonlinear dynamics of multi-omics profiles during human aging», Nature Ageing, august 2024.
The Guardian: «Scientists find humans age dramatically in two bursts – at 44, then 60», 14. august 2024
Ved demens er prosessene i hjernen, som gjør at personen kan motta, bearbeide, lagre og uttrykke informasjon og utføre handlinger, forstyrret, og personen har en kognitiv svikt.
Den kognitive svikten påvirker evnen en med demens har til å fungere i dagliglivet, blant annet kommunikasjon. Skal man snakke med noen som har demens er det derfor flere ting man burde ta hensyn til.
I en artikkel skrevet av Fox News, kommer de med råd om 16 ting du aldri må si til en person med demens, og hvorfor. Flere av disse handler om spørsmål som vil understreke tilkortkommenheten til vedkommende, og rett og slett få hen til å føle seg dum, sier daglig leder i Nasjonalt senter for aldring og helse, Kari Midtbø Kristiansen til ABC Nyheter.
Alzheimer’s Societys 16 ting du ikke må si til en med demens
«Husker du ikke?»
«La meg gjøre det for deg!»
«Du tar feil».
«Skal vi legge planer for neste uke?»
«Du virker helt fin».
«Jeg fortalte deg jo det» eller «Du har allerede fortalt meg det».
«Hvordan har du følt deg denne uka?»
«Nå gir ikke det du sier noen mening».
«Husker du dette?»
«Nå er du vanskelig med vilje».
Bruke ord som «smekke» og «bleie».
«Husker du ikke, hun døde i fjor, vi var i begravelsen…»
«Det var ikke slik det skjedde».
«Har du lyst til å [gjøre en aktivitet]»
«Hva vil du ha på deg i dag?»
«Sleng på deg jakke og sko, ta med deg bagen og møt meg ved døra!»
last ned (1)
Daglig leder i Nasjonalt senter for aldring og helse, Kari Midtbø Kristiansen.
Nasjonalt senter for aldring og helse
– Demens er en sykdom som utvikler seg, slik at rådene til kommunikasjon også vil kunne være litt ulike ut fra når i forløpet det er snakk om, understreker hun og fortsetter:
– Det som gjelder for kommunikasjon mellom folk flest gjelder også for denne gruppa, men de kan være mer sårbare på enkelte områder, slik at man må tilrettelegge kommunikasjonen ut fra det.
Kristiansen fortsetter med å poengtere viktigheten av å forstå utfordringene i kommunikasjonen, og peker på blant annet gjentatte spørsmål.
– Dette er en del av demensen som personen ikke selv rår over, og er ikke et resultat av vond vilje eller dumhet. Personer med demens kommuniserer ut fra sin forståelse av situasjonen og omgivelsene.
Bruk korte, enkle setninger, unngå abstrakte begreper og forklaringer.
Unngå å utfordre sviktende hukommelse, ikke spør husker du…?
La være å stille vanskelige spørsmål som hvorfor…?, hvordan…? og hvem…?, som krever at en husker.
Vær tydelig, bruk et enkelt språk og ta opp ett tema om gangen.
Ikke gi unødig og overflødig informasjon.
Hjelp til når det stopper opp i kommunikasjonen, men ikke overta.
Bruk et tydelig kroppsspråk.
Ha god tid og ro i samværet.
Råd fra Helsenorge:
Se på ansiktet til den du snakker med.
Bruk tydelige, enkle, korte setninger og snakk langsomt.
Si én ting om gangen. Spør for eksempel etter kopp, så etter kniv, i stedet for å spørre etter begge deler samtidig.
Vær mest mulig konkret. Abstrakte ord fungerer dårlig.
Ta deg god tid.
Unngå distraherende faktorer: Skru av TV, radio eller musikk.
Be personen med demens om å bruke flere ord for å beskrive hva personen mener hvis hen ikke finner de rette begrepene.
Foreslå gjerne et ord, men tenk også på at for mange avbrytelser kan føre til at personen gir opp å prøve selv.
Vis ekte interesse for hva personen egentlig ønsker å uttrykke.
Bruk kroppsspråket aktivt. Et smil, en berøring, eller en gest kan virke vel så godt som en beskjed. Å holde personen i hånden mens du snakker, kan virke beroligende og øke konsentrasjonen.
Det er ofte mer effektivt å avlede enn å rette på faktafeil.
Tre viktige prinsipper
Kristiansen trekker frem tre viktige prinsipper for kommunikasjon med personer med demens.
1. Skap trygghet og forsøk å få personen til å føle seg vel:
– Det har liten verdi å forsøke å korrigere eller rette på personen med demens. Det kan heller føre til usikkerhet og opplevelse av mindreverd. Av og til kan slik kommunikasjon også oppleves som barnliggjøring. Vi har alle et behov for å oppleve mestring og egenverd, og det å understreke tilkortkommenheten sykdommen kan føre med seg gjør at personen rett og slett kan føle seg dum.
2. Forsøk å få tak i hva personen med demens prøver å kommunisere, både verbalt og non-verbalt:
– Bruk tid, vær nysgjerrig og ta deg tid til enkle spørsmål med oppriktig interesse. Det er alltid en fordel å kjenne historien til personen med demens for å kunne komme med gode og oppklarende oppfølgingsspørsmål. Aksepter at man ikke alltid forstår hverandre eller er enige. Legg godvilja til og hvis det låser seg så kan det være lurt å forsøke å få fokus over på noe annet.
3. Still spørsmål som er «lette» å svare på, ikke for åpne og ikke med for mye valg:
– Spør heller: «Vil du gå en tur?» enn «Hva har du lyst til å gjøre nå?» eller «Vil du gå tur, se på TV eller være med på bingo’n?». Det kan bli for mye å ta stilling til for personer med demens. Vi må heller hjelpe dem å gjøre valg uten at vi tar valgene for dem.
Krefttypen står for omtrent 1,8 millioner dødsfall hvert år. Overlevelsesratene for dem med avanserte former av sykdommen, hvor svulster har spredd seg, er spesielt dårlige, skriver The Guardian.
Nå tester eksperter en ny vaksine som instruerer kroppen til å jakte på og drepe kreftceller – og deretter forhindre at de noen gang kommer tilbake. Vaksinen, kjent som BNT116 og laget av BioNTech, er designet for å behandle ikke-småcellet lungekreft (NSCLC), den mest vanlige formen av sykdommen.
Den første menneskelige studien av BNT116, har startet på 34 forskningssteder i syv land: Storbritannia, USA, Tyskland, Ungarn, Polen, Spania og Tyrkia.
Totalt vil omtrent 130 pasienter – fra tidlig stadium før kirurgi eller strålebehandling, til sent stadium eller tilbakevendende kreft – bli inkludert i studien.
Vaksinen bruker mRNA, lik Covid-19 vaksinene, og fungerer ved å introdusere immunsystemet for svulstmarkører fra NSCLC for å forberede kroppen til å bekjempe kreftcellene med disse markørene.
Målet er å styrke en persons immunsvar mot kreft samtidig som sunne celler forblir uberørt, i motsetning til cellegift.
– Vi går nå inn i en svært spennende ny æra med kliniske studier basert på mRNA for å undersøke behandling av lungekreft. Denne teknologien er den neste store fasen i kreftbehandling, sier professor Siow Ming Lee, en medisinsk onkolog ved University College London Hospitals NHS Foundation Trust (UCLH), som leder studien i Storbritannia.
Se video: Au!
– Gunstig for meg
Janusz Racz fra London var den første personen som fikk vaksinen i Storbritannia. Han ble diagnostisert i mai og begynte snart med cellegift og strålebehandling.
– Det ville være veldig gunstig for meg, fordi det er en ny metode som ikke er tilgjengelig for andre pasienter, og som kan hjelpe meg med å bli kvitt kreften. I tillegg kan jeg være en del av teamet som beviser konseptet bak denne nye metoden, og jo raskere den blir implementert over hele verden, desto flere mennesker vil bli reddet, sier Racz.
Racz mottok seks påfølgende injeksjoner med fem minutters mellomrom over 30 minutter ved National Institute for Health Research UCLH Clinical Research Facility på tirsdag.
Hver vaksinedose inneholdt forskjellige RNA-strenger. Han vil få vaksinen hver uke i seks påfølgende uker, og deretter hver tredje uke i 54 uker.
Lee håper at å legge til denne behandlingen vil forhindre at pasienter får tilbakevendende kreft.
– Vi håper å gå videre til fase to, fase tre, og at det blir en standardbehandling over hele verden og redder mange lungekreftpasienter, sier Lee.
Ifølge NRK har forskere fra Israel og USA funnet ut at behandlingen man får på akuttmottak kan variere ut fra kjønn.
– Kvinner blir sett på som hysteriske eller overdrivende, mens menn blir oppfattet som mer stoiske, sier Alex Gileles-Hillel. Han er lege i Jerusalem.
I den nye studien har forskere funnet ut at kvinners smerte ofte blir undervurdert. De skal ha undersøkt rundt 20.000 menneskers pasientjournaler for å finne ut av dette.
Forskerne skal ha funnet samme svar i både Israel og USA.
Ofte blir pasienter som kommer på sykehuset bedt om å gi en smertevurdering, ofte i en skala fra 1-10, skriver NRK.
Og det er her forskjellsbehandlingen ofte starter.
Studien fant ut at det var ti prosent mindre sjanse for at kvinner ble spurt om dette. Og hvis en smertevurdering ble tatt, måtte ofte kvinner vente opp mot 30 minutter lenger på hjelp enn det mennene måtte.
Denne behandlingen av pasientene var uavhengig av om legen var mann eller kvinne, skriver NRK.
I en test fikk 109 helsearbeidere oppgave i å vurdere ryggsmertene til en pasient, det eneste som skilte opplysningene helsearbeiderne fikk var kjønn.
Pasienten selv vurderte smerten ni av ti. Men når helsearbeiderne skulle vurdere smerten til pasienten, ble tallene annerledes.
Når pasienten var en kvinne ble smerten vurdert annerledes enn hos en mann. De som fikk opplyst at pasienten var en kvinne, mente at smerten lå på 72 av 100 i gjennomsnitt. For de som fikk vite at pasienten var en mann, lå snittet på 80 av 100.
Leder i Norsk Sykepleierforbund, Lill Sverresdatter Larsen, sier til NRK at i Norge fikk vi etiske retningslinjer i 2001, som spesifiserte at kvinner ikke skal ekskluderes fra medisinsk forskning basert på kjønn.
Hun trekker frem at for eksempel paracet fungerer forskjellig på menn og kvinner. Hun mener at man har forsøkt å få dette inn i felleskatalogen.
Overlege og medisinsk ansvarlig i akuttmottaket ved Ullevål sykehus, Jon Sigurd Riis, sier til NRK at det er et interessant funn.
– Man har jo en intensjon om å ikke forskjellsbehandle folk. Men før man gjør en slik studie, så vet man jo ikke svaret. En slik studie vil belyse problemstillinger man kanskje ikke er klar over, sier han til NRK.
Han sier at i Norge liker vi å tro at vi behandler kjønnene likt, men at man ikke kan si det for sikkert. Han legger også til at en slik studie i Norge ville vært interessant.
