– Vi anslår at minst 25 prosent av pasientene som får Ozempic på blå resept i dag, ikke har rett til å få legemiddelet på blå resept, sier avdelingsdirektør Steinar Mathisen i Helsedirektoratet til Aftenposten.
Dette betyr at rundt 15.000 av dagens brukere av diabetesmedisinen kan miste tilgangen som følge av regjeringens nye tiltak, som ble innført 1. juli.
Et av de nye tiltakene er at legene nå må sende søknad til Helfo for at pasienten skal kunne få Ozempic på blå resept. Regjeringen har beregnet at staten sparer 730 millioner kroner på grepet.
Blant dem som risikerer å få avslag på søknaden, er diabetikere med Ozempic som eneste medisin mot diabetes.
– Sånn som det er nå, vil søknadsportalen i Helfo avslå søknader om å bruke Ozempic som det eneste diabeteslegemiddelet. Du må gå på minst ett av de andre legemidlene som er nevnt i regelverket, sier overlege Sigurd Hortemo ved Direktoratet for medisinske produkter (DMP) til avisa.
Se video: Kjemper mot flommen – så skjer dette
Diabetesforbundet mener regelen er utdatert, og at det bør være lov å bruke Ozempic som eneste medisin.
– Diabetesforbundet vet at mange bruker Ozempic som eneste medisin og har så god effekt av den at annen medisin er unødvendig, sier generalsekretær i Diabetesforbundet Britt Inger Skaanes i en pressemelding.
Helseombudet i Australia krever at tusenvis av spermonasjoner kastes.
Det kommer frem i en rapport som fastslår at 42 prosent av spermdonasjoner ved fertilitetsklinikker i delstaten Queensland kan ha alvorlige feil. Feilene som pekes på er dårlig sædkvalitet og problemer med identifikasjon.
Det nøyaktige antallet for hvor mye sperm som må kastes er uvisst, men ombudet anslår at det er snakk om tusenvis. Ombudet anser det som en høy risiko for at sperm fryst ned før 2020 kan være oppført med feil identitet. Det betyr at klinikkene kan ha blandet mellom eller feilmarkert identiteten til donorsperm.
I rapporten fremkommer det at klinikkene ikke har kontrollert identitet i tråd med det som nå er gjeldende praksis, og det er disse donasjonene som nå må kastes.
– Konsekvensene for forbrukerne og de donorfødte barna i tilfeller det kjønnsceller forveksles, kan ikke undervurderes, står det skrevet i rapporten.
Queensland har det største markedet i Australia for fertilitetsbehandlinger. Rundt en av fire fertilitetsbehandlinger i landet foregår der. Flere har rettet kritikk mot klinikkene i delstaten. Blant dem er Anastasia Gunn.
Gunn og partneren har fått tre barn ved hjelp av donorsperm fra en fertilitetsklinikk i Queensland. De betalte for at alle tre barna skulle ha samme spermdonor. Hun mener at den eldste sønnen, født i 2014, ikke har samme genetiske opphav som de to yngre søsknene.
– Vi er forferdet, men ikke overrasket, over at tusenvis av sædprøver ikke ble dobbeltsjekket før 2020. Det er skremmende å tenke på hvor mange pasienter som uvitende kan ha blitt gravide med feil sædceller, sier Gunn.
Forskere ved Michigan State University i USA har nå funnet ut at honningbier kan oppdage lungekreft, skriver CBS News.
– Insekter har en fantastisk luktesans, på samme måte som hunder har, sier Debajit Saha, en assisterende professor ved Michigan State University, ifølge NewsNation.
Forskerne har laget en sele for å holde honningbien på plass. De planter deretter en elektrode i hodet på biene for registrere hvordan biene reagerer på lukt.
Lukter det på pusten
Michael Parnas ved Michigan State University ga biene en blanding som skal gjenskape pusten til en person med lungekreft. De lagde denne blandingen ved å bruke laboratoriumsdyrkede kreftceller.
Forskerne fant ut at biene kunne oppdage kjemiske konsentrasjoner assosiert med kreft.
Honningbiene var i stand til å skille mellom «sunn»-pust og pust fra en kreftpasient. De kunne også skille mellom seks forskjellige typer lungekreftceller.
Unik fordel
Medgründer og president for Bees in the D, Brian Peterson-Roest, sier at bier er avgjørende for matindustrien og økosystemet vårt, og at de også vil bli avgjørende for helsevesenet, skriver CBS.
Fordelen til bier og andre insekter er at de skal kunne skille mellom veldig like blandinger, som ingen andre vitenskapelige sensorer kan gjøre.
Det er ikke til å komme fra: I sommervarmen eller på treningsstudioet kan det bli en smule svett i BH-en.
Men hvor svett?
Det satte nylig Hannah Blount fra University of Southampton og kollegaene hennes seg fore å finne svar på.
De lurte nemlig – under påskudd av å ville bidra til utvikling av bedre sports-BH-er – på om det var forskjell på svettingen til store og små pupper.
22 frivillige damer med bryster i alle størrelser ble vervet i vitenskapens tjeneste. De sa seg villige til å løpe i 45 minutter i et laboratorium som holdt heite 32 grader Celsius.
Forskerne gjorde målinger, både av tettheten av svettekjertler i huden og mengden svette disse kjertlene klarte å klemme ut i løpet av treningen.
Det viste seg nemlig at mengden svette per kvadratcentimeter ble stadig mindre, jo større puppene var. Forskjellene kunne være formidable fra minst til størst, ifølge forskerne.
Undersøkelsene avslørte at dette ikke skyldtes noen forskjell i mengden svette hver kjertel lagde. Den var tvert imot temmelig konstant uansett størrelse.
I stedet lå forskjellen i antall svettekjertler per kvadratcentimeter. Her var sammenhengen klinkende klar:
Jo større pupp, jo færre svettekjertler.
De aller minste brystene i undersøkelsen hadde rundt 71 kjertler per kvadratcentimeter, mens de aller største bare hadde 10.
Alt i alt kan det se ut til at alle bryster svetter omtrent like mye, men at de små puppene har mye mindre plass å fordele fuktigheten på.
Bestemt antall kjertler
Rent fysiologisk gir dette faktisk mening, ifølge forskerne bak studien.
Vi mennesker har nemlig fått vårt tilmålte antall svettekjertler – mellom to og fem millioner – allerede i toårsalderen, skriver de.
Etter hvert som vi vokser, må kjertlene nødvendigvis spre seg utover, slik at tettheten av svettekjertler per kvadratcentimeter blir lavere.
Slik sett virker det jo naturlig at det blir skrinnere med svettekjertler i pupper som vokser seg store, sammenlignet med dem som knapt hever seg over ribbeina.
Dette kan være viktig kunnskap for firmaer som produserer sports-BH-er, skriver Blount og co, som ikke helt overraskende har fått studien delvis finansiert av Nike Inc.
Hvem vet. Kanskje denne innsikten med tid og stunder kan gi opphav til en helt ny generasjon sports-BH-er, for eksempel med spesielle tilpasninger for svettesilende minipupper?
For nesten 20 år siden hørte zoologen Geir Søli ved Naturhistorisk museum i Oslo noe på radioen som han ikke klarte å få ut av hodet.
Pastoren som snakket i programmet, slo fast at homoseksualitet var dypt unaturlig.
Men det stemmer ikke med kunnskapen vi har om naturen, tenkte Søli.
Og dermed var ideen tent. Sammen med kollegaene Anne Hermansen og Petter Bøckman lagde han utstillingen Mot naturens orden?, som formidlet det forskningen faktisk sa om saken:
I dag er homoseksualitet blant dyr godt kjent. Men likevel kanskje ikke så godt som det burde, ifølge en ny undersøkelse, utført av Karyn Anderson fra University of Toronto og hennes kollegaer.
Zoolog Petter Bøckman.
Berit RoaldNTB
Lite publisert forskning
Seksuell kontakt mellom dyr av samme kjønn skjer i de fleste dyregrupper, men likevel er det publisert lite forskning om det, skriver Anderson og kollegaene.
De ville gjerne finne ut mer om hvorfor det er slik. Derfor sendte de ut en spørreundersøkelse til zoologer som jobber med å studere ulike pattedyr.
Hadde de observert homoseksuell adferd? Og i så fall, hadde de publisert noe om det?
Anderson og kollegaene fikk inn 73 svar om 52 ulike dyrearter.
De fleste hadde sett homoseksualitet
Det viste seg at veldig mange av zoologene hadde observert homoseksuell adferd hos sine arter.
Over 75 prosent av deltagerne i undersøkelsen hadde sett seksuell kontakt mellom dyr av samme kjønn.
Men bare rundt halvparten av deltagerne hadde notert ned data om denne adferden. Og enda færre – bare 20 prosent – hadde publisert noe om observasjonene.
Mot naturens orden
Dette var en utstilling om homoseksualitet og homofili blant dyr, som åpnet på Naturhistorisk museum I Oslo i oktober 2006. Den ble satt ut i livet av Geir Søli Anne Hermansen og Petter Bøckman.
De ansatte ved museet utviklet ideen innenfor BRUDD-prosjektet, i regi av etaten ABM-utvikling. Dette flerårige prosjektet var viet det ubehagelige, tabubelagte, marginale, usynlige og kontroversielle i museumsutstillinger. Målet var å få museene til å dokumentere og formidle vanskelige historier som tradisjonelt ikke fortelles.
Mot naturens orden vakte oppsikt både i Norge og i utlandet. Utstillingen ble senere satt opp i flere andre land.
Dette betyr altså at mengden forskning som er publisert om dette temaet trolig ikke gjenspeiler hvor ofte biologene faktisk observerer homoseksuell adferd.
For 17 av de 52 artene i undersøkelsen fantes det heller ikke noen tidligere dokumentasjon av denne typen adferd, skriver Anderson og kollegaene.
Men hvorfor skriver ikke forskerne om homoseksuell adferd?
– Slår bein under antagelser
Svarene i undersøkelsen avslørte at den manglende rapporteringen ikke handlet om at temaet var tabubelagt. Det så heller ikke ut til at forskernes egen seksuelle legning var koblet til verken observasjoner eller publikasjoner om homoseksuell adferd blant dyr.
Derimot svarte mange at de ikke hadde rapportert om observasjonene fordi de var sjeldne eller at de ikke passet inn i temaet forskeren skulle studere.
– Dette er interessant fordi det slår bein under noen generelle antagelser, sier Bøckman fra Naturhistorisk museum.
– Vi har trodd at forskere har følt seg lite komfortable med å snakke om homoseksuell adferd.
Kreative tolkninger
Mye tyder også på at slike holdninger tidligere hadde mye å si. Tydelig seksuell kontakt mellom dyr av samme kjønn ble ofte kreativt tolket som hilsing, forsoning eller til og med utveksling av næring.
Forskerne bak den nye studien hadde forventet å se slike forklaringer hos zoologene i spørreundersøkelsen.
– Men så handler det altså heller om at det ikke er relevant for det de forsker på, sier Bøckman.
Han mener imidlertid at resultatene bekrefter andre mistanker de har hatt. Dataene viste nemlig at de aller fleste observasjonene av homoseksuell adferd var gjort på ulike aper.
– Dette er ofte fenomener som er sterkt knyttet til sosiale dyr som lever i samfunn, som aper og sjøpattedyr. Der er det rom for at homoseksuell adferd kan fylle en sosial funksjon, sier han.
Liten plass til anekdotene
Både Bøckman og forskerne bak studien trekker dessuten fram en annen grunn som trolig bidrar til at observasjonene av homoseksuelle dyr ofte ikke publiseres.
– I biologien så er forskerne vanligvis ikke ute etter anekdoter, men etter grundige analyser med store tall, sier Bøckman.
I nye vitenskapsgrener spiller anekdotene – altså tilfeldige enkeltobservasjoner av et fenomen – ofte en større rolle. Men etter hvert som fagfeltet modner, er det de store tallene som får spalteplass i de vitenskapelige tidsskriftene.
Men det er ikke lett å gjøre store systematiske studier av fenomener som er uforutsigbare og bare skjer nå og da.
– Hvordan skal du kunne studere hele bredden i den seksuelle adferden hos et dyr som bare parer seg én gang i året, langt pokkerivold på et isflak i Nordishavet, spør Bøckman.
Eksperter vet mye som ikke kommer fram
Anderson og kollegaene mener det kan være viktig at forskere offentliggjør slike enkeltobservasjoner. I noen tilfeller kan det kanskje vise seg at forskeren slett ikke var den eneste som hadde sett fenomenet?
Bøckman synes det er artig at forskerne har brukt dybdespørsmål for å belyse noe som ikke er lett å sette tall på.
– Eksperter vet mye om dyrene de studerer, som ikke nødvendigvis kommer fram. Det er fint at noen får ut denne kunnskapen, så den kommer vitenskapen til gode, sier han.
Og ikke bare vitenskapen.
Fikk et annet syn på seg selv
Etter utstillingen i 2006 fikk Bøckman erfare at kunnskapen om naturen kunne ha stor betydning, langt utenfor vitenskapskretser.
– Jeg vet ikke hvor mye vi bidro til noen store samfunnsmessige forandringer, for rettigheter for homofile var allerede på den politiske dagsorden på denne tida.
– Men for en del enkeltmennesker så gjorde vi en forskjell. Jeg ble kontaktet av personer som sa: Dere har gitt meg et nytt syn på meg selv – jeg er bare helt alminnelig.
– Det var veldig rørende. Det er ikke så ofte at man som zoolog kan ha en slik innvirkning på folks liv, sier Bøckman.
